Fra boka ”Ås-studenter i hundre år 1864-1964”

Hans Hovenhet Hestehoven

 

 Hovedpersonen i opptoget fra Øst-banen til Universitetsplassen 1960.  Det var likevel ikke denne som var den savnede gris.

Hovedpersonen i opptoget fra Øst-banen til Universitetsplassen 1960. 
Det var likevel ikke denne som var den savnede gris.

Ærverdige akademiske institusjoner som Det Norske Studentersamfund og Studentersamfundet i Trondheim hadde for lengst opprettet sine ordensvesen og formet deres tradisjoner da Studentsamfunnet i Ås den 12. september 1924 vedtok å innstifte en orden. Saken hadde vært drøftet før, bl. a. på møter i 1914.

Vedtaket frå 1924 fikk ingen konsekvenser de første årene etterpå. Andre oppgåver sto mer i forgrunnen. De som hadde fantasi og skaperglede for slike kunstarter som kreves i et akademisk ordensvesen brukte ferdighetene på andre felter, særlig da i de revyene som ble laget i disse årene.

Navn og statutter lot derfor vente på seg, og det tok lang tid før ordensvesenet kom i virksomhet.

Når det gjaldt et slående navn for Samfunnets orden så var det jo slik at de andre studentsamfunn hadde forsynt seg godt av det beste fra husdyrbruket. H. M. Grisen var fra 1859, og hadde derfor i lang tid, og ihvertfall i sine beste stunder gitt Oslo-studentene et visst innblikk i noen av landbrukets termini. Og i Trondheim residerte Hans Væderheftighet med Det Sorte Faars Ridderskab. Av kollegiale hensyn lot en nå disse representanter for modernæringen være i fred der de var. Derimot kunne en ikke erkjenne at Den Gulblakke Hoppe hadde noen som helst hjemmel eller enerett til hele spilltauet. I vanlig kledelig beskjedenhet valgte Ås-studentene imidlertid bare en ytterst liten del av hestens ytrelære, og lot navnet samtidig få en dobbeltklang av ugrasbiologi. Hestehoven ble vårt ordenssymbol.

 Hovne Embetsmenn og væpnere  under promosjonen i 1954.

Hovne Embetsmenn og væpnere
under promosjonen i 1954.

Navnet og statuttene ble vedtatt i 1929. Det var kommet inn mange
navneforslag, og 14 av disse ble inngående drøftet. Av Samfunns-avisen ser en at bl.a. Det Store Kaal-hode hadde sine tilhengere. Men en nedsatt komité (Erling Eide, Arne Thorsrud og Fredrik v. d. Lippe) kom fram til Hestehoven som det beste.

Som på mange andre områder i Studentsamfunnets historie i de siste 50 år, er det Erling Eides fantasi og iver vi sporer bakom Hestehovens tilblivelse. Hva Eide betydde kan sies på mange måter. Vil en så si det kort og nøkternt kan det sies med årstall. Eide var blant dem som reiste forslaget om ordensvesen i 1914, han forberedte saken da Samfunnet i 1924 vedtok å opprette ordenen, han var formann i den komiteen som tok seg av navnespørsmålet i 1929, han ble valgt til Stormester for 5 år, den 14. mai 1934, han la opplegget til den første promosjon i 1938 med den regi som i hovedsaken er fulgt senere, han ble på ny valgt til Stormester i 1951, og er når dette skrives den Overordentlige Stormester som konsulteres i alle vanskelige saker.

 Professor Erling Eide, skaperen  av Studentsamfunnets orden "Hestehoven".

Professor Erling Eide, skaperen
av Studentsamfunnets orden "Hestehoven".

Det bør kanskje sies at selv om ordensvesenet ble opprettet i 1924 og den første promosjon holdt i 1938, er det først fra 1954 at Samfunnet virkelig har maktet å sette inn det som kreves for å bygge en fast tradisjon omkring ordenen. I disse mellomliggende 30 årene var det Eide som holdt liv i Hans Hovenhet.
Sammen med Fredrik von der Lippe hadde Eide formet ordenens første vedtekter. Disse er nok den formelle ramme omkring virksomheten, og de antyder i et nøkternt alvor noe om «belønning for fremragende fortjenester av Stundentsamfunnet i Ås». Men de gir ikke noen inspirasjon til det seremoniell som må utfoldes for å gjøre ordens-promosjonen til noe mer enn en premieutdeling. Heldigvis fant Stormesteren og Hans Cantzelli tidlig fram til originale prinsipper for «belønning», og begrepet «fremragende fortjenester» fikk allerede ved den første promosjonen i 1938 en fortolkning som av ettertiden betraktes som fundamental for den dypere forståelse av århundrets ordensvesen.

 Idrettssjef St. H.H. Georg Guttormsen har den rette verdighet som Cantzler.

Idrettssjef St. H.H. Georg Guttormsen har den rette verdighet som Cantzler.

Hans Hovenhets spesielle prinsipp bygger på straffen som belønning. H. H. forutsetter at alle har fremragende fortjenester av en slik art at en viss straff er berettiget. Straffeutmålingen kan variere, men Hans Hovenhet har bare to egentlige alternativer, galgen og Hestehoven. Av det siste alternativ finnes tre grader, Storkors, Kommandør og Ridder. Av det førstnevnte alternativ finnes som bekjent bare en grad. Den som i sin vandel er kommet under Cantzelliets søkelys, blir ved given anledning fremført for en rett, og må, fordi utfallet av rettergangen på forhånd er ukjent for andre enn Hans Hovenhet Selv, «medbringe et rep for det tilfelle at dommen skulle gjøre et sådant aktuelt».

Retten består av Ordenskollegiet, med Cantzleren som anklager, Ceremonimesteren som forsvarer og Hans Hovenhets Ærværdige Stoer Mester som dommer. De tidligere
ordensinnehavere, ordenskapitlet, fungerer som jury. Hans Hovenhet selv er invisibel under forhandlingene og rettergangen, men han overfører all sin visdom og dømmekraft til Stoer Mesteren, om enn høyst midlertidig. Til Cantzler, Ceremonimester, jury og tilhørere har han derimot ikke overført noen slik temporær begavelse. Derfor kan det under rettergangen vanskelig skilles mellom anklage og forsvar, mens dommen derimot alltid er krystallklar. Så sikker er Hans Hovenhet i sin vurdering av de tiltalte, at han tar ansvaret for alle de feil som senere måtte komme for dagen, med hensyn til anklagedes fortid og nåtid. Ganske ofte har Hans Hovenhet selv sørget for referat av de taler og innlegg som er holdt under forhandlingene, og videre har han gjennom årene besørget en betydelig del av arkiveringen. Referater og arkiver er naturligvis også invisible slik som Hans Hovenhet selv. Dette gjør at all historieskriving som krever dokumentasjon frå arkivet, vil by på store muligheter for den personlige innforlivelse i stoffet. Derimot er all korrespondanse, en rekke taler og deviser arkivert på vanlig jordisk vis. For korrespondansen står Cantzler og Ceremonimester. Etter ritualet skal den tilskrevne hilses med Høywerdige, og skrivelsen undertegnes I Hovenhet. Hans Hovenhet har selvønsket at Høywerdige skal være den vanlige tiltaleform, for selvom høyverdiene varierer frå tid til tid, er de alltid et livsgrunnlag for Ham Selv.

 

 Hovne Embetsmenn og væpnere er rede til den krevende rettergangen under promosjonen i 1938.

Hovne Embetsmenn og væpnere er rede til den krevende rettergangen under promosjonen i 1938.

Når Eide ble valgt til Stormester og Johan Thunæs til Cantzler i 1934, var det med tanke på en promosjon under Studentsamfunnets 70-årsjubileum og innvielsen av Sam-funnsbygningen samme høst. Samfunnet maktet ikke da å få utstyret ferdig, og saken ble utsatt. Men i 1938 var embetsmennenes og væpnernes drakter ferdige, etter tegninger av Thor Kielland. Og ordenens insignier i silke og edelt metall var kommet fra Hov-smeden Tostrup i Hovedstaden, diverse gedigent og delvis forgylt inventar var fremskaffet fra instituttenes samlinger. Under rettsforhandlingene deltar nemlig også 5 væpnere som representerer Høgskolens studieretninger med materialiserte symboler som kan bringe tanken hen på disse. En landmålerstav, en forgylt ostespade, en greip, hekksaks og blinkeøks hører med til inventaret fra den første promosjon. En hestehov med påsittende leggbein som brukes ved ridderslaget, er kommet i kolleksjonen senere, og etter utseendet å dømme må den skrive seg fra Hans Hovenhets aller tidligste utviklings-stadium, enda det påstås at det skal være knoklene av Høgskolens første hest.

 Kommandør Fredrik von der Lippe foran Hovretten i 1962. Hov Medicus har avsluttet sin gransking, og dommen kan avsies: "Du kjenner oss, vi kjenner deg, vi vet at denne forstmann også er poet. Takk for de hundre viser.  Å dikte er å elske. Vær vår kulturutsending i det Nordenfjeldske."

Kommandør Fredrik von der Lippe foran Hovretten i 1962. Hov Medicus har avsluttet sin gransking, og dommen kan avsies: "Du kjenner oss, vi kjenner deg, vi vet at denne forstmann også er poet. Takk for de hundre viser. 
Å dikte er å elske. Vær vår kulturutsending i det Nordenfjeldske."

Utpå ettersommeren i 1938, i dagene 26., 27. og 28. august, holdt Norsk Studentsamband sitt 3dje landsmøte. Det ble arrangert av Studentsamfunnet i Ås og var på mange måter en stor begivenhet. Fredag aften den 26. august ble den første promosjon holdt, den var forberedt, innstudert og regissert av Stoer Mester Erling Eide, Cantzler Asbjørn Ording og Ceremonimester Einar Blidensol. Johan Thunæs var riktignok den tidligere valgte Cantzler, men hans oppgave denne gang ble å lede ordenskapitlets fakul-tative gjøremål. Kapitlet besto nå av ærverdige personer som Hans Hovenhet uten offentlighetens nærvær hadde betraktet, bedømt og belønnet. Foruten Thunæs var storkors Lars Loe og Johannes Høie med i kapitlet, dessuten skulle alle samfunnsformennene fra årene etter 1934 vært med, men ikke alle kunne møte.

Arkivmateriale fra forberedelsene til denne promosjonen forteller om et stort og grundig arbeid fra Cantzelliets side. Og sikkert er det at Kollegiet og dets tallrike medhjelpere i disse sommerukene før promosjonen klekket ut en mengde ideer som ble realisert med stor spontanitet. Drakter, insignier og seremoniell ble planlagt og utformet og forelå i rett tid.

 

 Ridderne Astri Frisak og J.G. Bøhmer i festskrud høsten 1960.

Ridderne Astri Frisak og J.G. Bøhmer i festskrud høsten 1960.

Hans Hovenhets oppmerksomhet var ved disse forberedelsene særlig vendt i to retninger. I den ene retningen så han de mange som hadde medvirket til å reise Samfunns-bygningen. I den andre retningen kunne hans årvåkne blikk ikke unngå å oppdage Studentsamfunnets søsterinstitusjoner i Oslo, Trondheim og Bergen. Disse delvis meget unge institusjoner er i Stoer Mesterens manuskripter omtalt som fremmede makter, — «hittil», sier Stoer Mesteren, «mere fremmede enn egentlig makter, måtte dette herefter bli omvendt».

Det foregikk en livlig korrespondanse med disse makter i 3-4 uker før promosjonen. H. M. Grisen ble foreholdt at «skulde Deres Majestæt tross alt være forhindret fra å komme, skal det være Hans Hovenhet en glede å tilveiebringe en naturtro stedfortreder som ved ordenspromosjonen kan bringe tankene hen på Deres Majestets fyldige former».

H. M. Grisen kom ikke personlig til promosjonen, men en verdig representant var til stede og fikk storkors på Grisens vegne. Herute ventet vi lenge at fungerende formann i Det Norske Studentsamfund, Halvard M. Lange, skulle representere Grisen. Det ble imidlertid viseformannen, Ragnvald Isaachsen. Birger Bergersen, som skulle representere Tannlegehøgskolen fikk også forhindringer i siste øyeblikk. Både Lange og Bergersen har tross sin uteblivelse ved denne anledning alltid stått under Hans Hovenhets spesielle bevåkenhet.

Utnevnelsen av Det Sorte Faar til Hestehovens storkors var fårbundet med en langvarig utveksling av noter og unoter mellom de to Cantzellier. Til ordenspromosjonen ventet Hans Hovenhet en av de høyere embetsmenn som offisiell utsending frå Hans Væderheftighet. Og i denne forventning hadde Cantzelliet forberedt rettsakten så grundig at en meget nødig ville, og knapt nok kunne, ta hensyn til det telegrammet som innløp til Ås telegrafstasjon promosjonskvelden kl. 20.57, og som lød «Desværre ingen representant frå Trondhjem». Omtrent i samme minutt var Hans Hovenhets Cantzler, Asbjørn Ording, klar til å fremføre sin anklage mot Det Sorte Faar, som begynte slik: «Før var Trondhjem en stille stad, hvor borgerne fikk ha sine døtre i fred. . .. .»

Da telegrammet kom, så Cantzelliet straks at det intet annet var å gjøre enn i hast å fremskaffe en varamann for den uteblevne representant. En Trondheimsstudent som deltok i festmøtet ble satt så tilstrekkelig lite inn i situasjonen at det hele gikk meget bra. Man kunne muligens ha sporet visse tegn til engstelse hos vedkommende da Cantzelliet høytidelig overveiet å bruke anledningen til en realistisk innvielse av den nyan-skaffede galgen, men det ble med et storkors. To måneder senere kom det velformede brevskaper frå Trondheim, hvorav det fremgikk at en der var i gang med å planlegge den seremoni hvorved Hans Væderheftighet skulle dekoreres med Hestehoven.

Som nevnt var det en gruppe som var dekorert på forhånd og som under promosjonen dannet ordenskollegiet og ordenskapitlet. Under promosjonen fikk H. M. Grisenj Det Sorte Faar og H. M. Pinnsvinet storkors. Ridderkors fikk Thorleif Jensen (Samfunns-bygningens arkitekt), E. Steen Olsen (stifter av Norsk Studentsamband), Astri Frisak (samfunnsformann i en viktig periode for hussaken) og Kristian Østberg (dosent dr. juris, formell og juridisk rådgiver).

Både ordensvesenet og den komiteen som sto for Norsk Studentsambands møte hadde håpet at Kronprins Olav kunne finne anledning til å være til stede under åpningsmøtet fredag den 26. august. Han skulle i så fall etter planen blitt den første som ble dekorert i promosjonen. Kronprins Olav fikk desverre ikke anledning til å komme. Men noe senere på høsten var Stoer Mester og Ceremonimester i høytidelig audiens på Skaugum, og Kong Olav står i annalene med matrikkel nr. 4.

Som det før er sagt ble promosjonen i 1938 toneangivende for Hestehovens senere seremonier. Men tonen svant langsomt hen, og Hestehoven og dens vesen holdt på å gå over i sagaen. Stoer Mester Eide hadde nok personlig bevart både tone og tradisjon, men hans to viktige drabanter fra 1938, Ording og Blidensol var blant våre unge døde. Og blant de nye kreftene i Studentsamfunnet etter 1945 fant ikke Eide noen med den spesielle gjenreisingsånd som det var behov for i dette ordensvesenet. I 1947 valgte Studentsamfunnet to mann til å «komme med forslag om utdeling av Samfunnets orden, Hestehoven». Det viste seg etter hvert at oppdraget ikke var helt i tråd med Hestehovehs statutter, og at tomannskomiteen ikke fant å kunne komme med forslag om utdeling. Derimot ble det foreslått at en skulle forberede ordenspromosjon til åpningen av Storebrand, som da var tidsbestemt til 1949 (åpningen kom i 1950). Men det var også gjort klart at -det å gjenreise Hestehoven og dens noe kortvarige tradisjon var en ganske krevende sak, både når det gjaldt økonomisk og skapende innsats. Ordensvesenets kostbare og pompøse drakter var nemlig blitt borte under krigen sammen med en hel del annet utstyr, og det måtte i tilfelle skaffes nytt utstyr. Studentsamfunnets økonomi var på denne tiden slik at en måtte veie hver sak nøye. Og det måtte tross alt innrømmes at noen rik og rotfestet tradisjon hadde Hestehoven ikke. Bare noen få innen Samfunnet kjente til at den i det hele tatt fantes.
Eide var fortsatt Stoer Mester, og han ble som som nevnt gjenvalgt til dette verv i 1951, og samtidig ble Gustav Klem valgt til Cantzler. Noe senere ble Bjarne Ljones valgt til Ceremonimester.

Eide fant imidlertid ikke å kunne delta aktivt i ordenskollegiets gjøremål. «Ånden er villig, men kjødet skrøpelig», sa han, men gikk allikevel sterkt inn for å få arbeidet i gang igjen. Det ble så bestemt at en skulle få Hestehoven på fote igjen og at det skulle holdes promosjon under Studentuka 1954. På forhånd ble orderiskollegiet høytidelig konstituert med Rasmus Heggdal som Stoer Mester, Gustav Klem som Cantzler og Bjarne Ljones som Ceremonimester.

Promosjonen ble dette år lagt til G. dagen, som var 29. oktober, og en bygget for øvrig på tradisjonene fra 1938 i den utstrekning dette var mulig. Det ble utdelt 8 ridder-kors, og den niende delinkvent som i siste øyeblikk ble forhindret fra å komme, ble hengt «in absentia». Dermed fikk en innvidd den nylagede galgen. Det har senere ikke vært nødvendig å bruke den.

Et av de problemene ordenskollegiet ofte hadde drøftet var om en skulle holde promosjonene som selvstendige høytideligheter, eller om de skulle settes inn i en ramme av andre festligheter. Da en etter krigen gikk over til å ha studentuke bare annethvert år, fant en at det ville passe godt å holde promosjonen under Uka.
Neste promosjon i 1958 ble avviklet som en del av premierefestlighetene, og dette viste seg å være en god løsning som nå synes å bli en fast tradisjon. Men først i 1960 fant en fram til den form og regi som synes å passe Hans Hovenhets spesielle lynne, både når det gjelder rettergangen og prosessen for øvrig.

Fram til jubileumsåret 1964 er følgende promosjoner holdt:

26. august 1938, under Norsk Studentsambands 3dje landsmøte. 
29. oktober 1954 på G. dagen under Studentuka. 
24. oktober 1958, under festlighetene etter premieren på «Kerrs Pink». 
7. september 1959 under Studentsamfunnets jubileumsball da NLH fylte 100 år. 
7. oktober 1960 under festlighetene etter premieren på «Arti-Sjokk». 
12. oktober 1962, under festlighetene etter premieren på «Njet-Up». 
Hestehovens ordenstegn er hittil (1964) tildelt 44 personer og institusjoner. Av disse er 29 dekorert under de 6 promosjonene. Kronprins Olav ble som før nevnt tildelt storkors under den audiens han ga Stoer Mester og Ceremonimester. De øvrige ble dekorert under forberedelsene til promosjonene og innsatt i Ordenskollegium og Ordenskapitel. Dette gjaldt 10 i 1938, 3 i 1954 og l i 1958.

Hans Hovenhet Cantzelli består nå (1964) i virkeligheten av 4 personer. Dette kommer av at den sist innsatte Stoer Mester Heggdal, har befunnet seg i stor avstand frå Ås-stedet, dels i utenriks ærinder. Gustav Klem fungerte som Stoer Mester ved promosjonen i 1958, og Bjarne Ljones i 1960. Siden 1958 har Georg Guttormsen vært Cantzler og Arne Ystehede Viice-Cantzler og Hov Medicus.

Hans Hovenhet Selvovervaker til enhver tid kollegiet, og står majestetisk bak alle Cantzelliets disposisjoner og tar ansvaret for disse.

Hestehoven har også plikter i det mellomfolkelige samarbeid og i det diplomatiske spill mellom Studentsamfunnene. Som oftest er det Studentsamfunnets formann eller et av styremedlemmene som er Temporær Uordentlig Gesandt og bærer i denne egenskap Storkors. De Hovne Embedsmænd forlater ugjerne Stallen, og av utenrikssaker tar de seg bare av dem som påtegnes Virkelig Store Misgjerninger. Blant disse var f. eks. den behandling som H. M. Grisen var utsatt for på sin 100 års fødselsdag i april 1959. Hans Hovenhet fant her grunn til å la tre av sine embetsmenn delta, og lot en av dem gi en lærd og sakkyndig forelesning om Grisens utvikling de siste 100 år, både med hensyn til utseende og livssyn. Jubilanten ble overrakt en gave, en spesielt forarbeidet hestesko, og en hjørnetann av en stor gris frå nabolaget.

En noe komplisert utenrikssak oppsto i 1963. H. M. Pinnsvinet fra Studentsamfunnet i Bergen hadde den 24. februar 1962 gitt seg ut på en hemmelig reise, så hemmelig at hverken han eller hans råd kjente til hvorhen og hvorfor. Først den 26. april 1963 ble majestæten gjenforenet med sine undersåtter i Bergen. Han var da etter beskrivelsen å dømme meget pigg. Tre representanter for Hestehoven deltok under tronbestigelsen og overrakte senere Hans Hovenhet de beste takksigelser for hans medvirkning til å oppklare saken. Den oppklaring som Hans Hovenhet har valgt å offentliggjøre er at H. M. Pinnsvinet i tiden februar 1962-april 1963 oppholdt seg incognito i Hestehovens domene. H. M. Pinnsvinet har under dette sitt opphold kommet inn i et lokalt foringsforsøk som har gitt store utslag. Om dette forteller de hemmelige kobberstikk som Hans Hovenhet lot utarbeide i anledningen.

Også ved tidligere anledning hadde man antatt at en fremmed makts overhode befant seg i exil i Hestehovens forvaltningsområde. Det var da H. M. Grisen i 1960 ble borte fra sin tro i Uranienborgveien. Her viste det seg at antakelsen ikke var riktig, men Hans Hovenhet fant grunn til å sende en stor deputasjon til Oslo og videre til å medsende en naturtro og spill levende gris som ble båret i prosesjon fra Østbanen til Domus Media.

Hva som enn kan komme til å hende Hans Hovenhet i fremtiden, så lever hans Hovne Embetsmenn og hans Høywerdige Undersåtter dog alltid i vissheten om at Han Selv ikke kan komme i noe frivillig eller ufrivillig exil. Og grunnen til denne visshet er at han alltid er og alltid har vært invisibel. Han kan derfor ikke avbildes, kopieres, knuses eller stjeles.

Og i denne invisible tilstand går han i jubileumsåret inn i sitt førtiende år. Hans virksomhet går i takt med Studentsamfunnets egen utvikling og medlemmenes innsats. Kanskje vil det alltid være en bærende sannhet i de ord som Overordentlig Stoer Mester Erling Eide uttalte på Hans Hovenhets vegne under den første promosjon i 1938: Eliten é liten.